Preken avskjedsgudstjeneste 11 juni 2023
Sokneprest Marta Axner Ims
Dåpen gir meg her i tiden ankerfeste for min tro.
Den siste tiden har jeg gått og dvelt ved denne tekstraden. Den kommer altså fra salmen som vi nettopp sang, om å leve i dåpen. For det er dåpen som står i sentrum denne søndag i kirkeåret. De fleste søndager i året står dåpen sentralt her i Ringsaker kirke, fordi mange kommer med barna sine til dåp, akkurat som i dag. Men i dag handler også bibeltekstene om dåp, og om dette å leve i sin dåp. Dåpen skjer en gang, og vi tenker kanskje oftest på dåpen som den ene hendelsen. Men dåpen er også begynnelsen på det kristne livet, og vi inviteres til å leve hele livet vårt i vår dåp. Det er temaet vi skal stanse ved i dag.
Dåpen er som sakrament, både et mysterium og veldig konkret. I dåpen knyttes vi sammen med Jesus – ved vann, men også ved løftene. Vi kan ikke se på noen at den er døpt, det er ikke noen ytre forskjell. Men vi døper på Jesu oppdrag. I dåpsbefalingen som vi hørte lest ved dåpen, er det oppdraget helt knyttet til løftet: Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. I dåpen knyttes vi som enkeltpersoner til Jesus, men også hele kirka som forvalter Guds nærvær i sakramentene.
I Bibellesningene i dag, møter vi forskjellige bilder og aspekter av dåpen. I den første lesningen, møtte vi Israels folk på vei ut av Egypt, fra slaveriet. Gud frigjør dem fra slaveri, ved å lede dem gjennom vannet. Selv om det jo ikke er en tekst som direkte handler om dåpen, er det en fortelling som av kristne har blitt fortolket som et frampek til dåpen, og til Kristus. Ordet frelse på de skandinaviske språkene kommer fra “fri hals”, altså at lenkene rundt halsen som treller og slaver hadde, ble tatt vekk. I dåpen knyttes vi til frigjørelsen fra slaveri, “frihalses” eller frelses til å ikke være underlagt død og ondskap, men høre sammen med kjærligheten som er sterkere enn døden. Dette er på en måte ubegripelig, og samtidig er det akkurat det som er dåpens løfte.
Dette knytter også den andre lesningen an til: badet som gjenløser, at vi i dåpen hører sammen med Kristus og får del i evigheten. Men og at dette skjer ved nåde: altså ikke av våre gjerninger eller hva vi presterer, men ved Guds kjærlighet.
Evangelieteksten begynner et litt annet sted: der er det døperen Johannes som taler. Han var en skarp refser, og taler om Jesus som skal komme. En som ikke døper til omvendelse, men skal døpe med hellig ånd og ild.
Hva kan det da handle om, å leve i dåpen? Jeg vil sette fingeren på noen aspekter: om Guds frigjørende og forekommende nåde, tilhørigheten i kirka og Guds rike, og løftet om at vi ikke er alene. Dette er kanskje teologiske begreper som føles fremende, men jeg skal prøve å “pakke dem ut”.
I dåpen blir kanskje den forekommende nåden som tydeligst, altså at Gud elsker oss og tar oss imot uten at vi presterer noe som helst. Aller synligst i barnedåpen, der barnet helt uten egen prestasjon bæres til dåpen. Men uansett når i livet vi kommer til dåp, skjer det samme: Det er Gud som gir løftet, det er Gud som elsker, det er Gud som handler. Og den samme nåden er ikke bare der den dagen, men gjennom hele livet. Hver dag kan vi minne oss på, at kjærligheten og Guds gode gaver, kommer ufortjent og gratis. Der finnes tilgivelse og nye muligheter når vi mislykkes. Der ligger også en invitasjon å kjempe mot undertrykkelse og urett, også i denne verden. Dåpen er en kallelse å ikke bare søke Gud, men fred og rettferd i verden.
Å leve i dåpen, er også å leve i tilhørighet til Guds rike, og kirka. Barnedåpen er på en måte en av de sterke festene i folkekirka: det at vi bærer barn til dåp, gir tilhørighet og sammenheng, og knytter Guds løfter til nye generasjoner. Den som er døpt hører til, uansett hvor lenge siden du var her sist, eller hva som skjer i livet. At dåpen er et ankerfeste for troen gjennom livet, handler om det, tenker jeg.
En av de tingene som har vært slående for meg i de årene jeg har vært prest her i Ringsaker, er den store kjærligheten som dere, folket her, har til Ringsaker kirke. Selvfølgelig en stolthet over et vakkert og historisk bygg med unik og viktig kunst, en stor kulturarv. Men kjærligheten går dypere enn som så. Mange har uttrykket en sterk tilhørighet til kirka selv om dere ikke så ofte kommer innom. Og det handler ofte om dåpen: at dere er døpt her, konfirmert og har levd livet med viktige hendelser knyttet opp mot kirka. Tidligere generasjoner er begravd her og neste skal bæres til dåp. På den måten blir også kirkebygget et ankerfeste i tilværelsen, som hegner inn og gir en himmel over livet i hverdag og fest.
Men dåpen er og kan være et ankerfeste i livet, også for den som har flyttet eller utvandret, og enhver kirke er et hjem for den som er døpt. Og tilhørigheten i Guds rike er ikke avhengig av plass, eller bygg. Nattverdbordet, bønnen og lovsangen, tilgivelse og velsignelse er de døptes plass og tilhørighet, uansett hvor i verden vi er.
For løftet, det står. Uansett hva vi selve gjør, eller hva som skjer med oss i livet, kan vi som “jeg” i salmen ha trøsten at Jeg er døpt i Jesu navn. Det samme ble uttrykt i en annen salme vi sang: på veien gjennom livet går jeg meg ofte vill. Men dåpen vil fortelle, jeg hører Jesus til. Og sånn er det. Dåpens overflodende kilde av liv og vann renner for oss gjennom livet, og vi hører til hos Gud. Løftet står, at vi hører hjemme i liv og død. Vi er aldri alene. Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.
(Dagens tekster: 2 Mos 14,15-22, Tit 3,4-7 og Matt 3,11-12. Salmen som nevnes er 580 Alltid vil jeg glad bekjenne: Jeg er døpt i Jesu navn)
Sokneprest Marta Axner Ims har egen blogg hvor prekentekster blir lagt ut. Sjekk ut hennes blogg: www.martaspredikningar.blogspot.com